tirsdag, april 08, 2008

En fortelling

B bor i et herskapshus på en høyde over en strand. Hun er forelsket i en yngre gutt L. Det er upopulært at hun vil være sammen med han, så de må flykte. Hun løper ned en ås sammen med gutten, men nede på stranden fester en del østfoldungdom. Det er tydeligvis St. Hans for de brenner bål og drikker spit. På B & L virker disse ungdommene skremmende. De er redde, men de må på en eller annen måte passere dem for å komme til det forgjettede land. De går gjennom grotter og svømmer under vann. L viser seg å være en følsom og litt tafatt fyr, men B er like forelsket. De kommer til slutt frem til målet. Et lite men sobert hus i en småby.
De sitter ved vannet på en liten bergknaus som stikker ut. De har en liten rufsete sort dvergpuddel som er kjærlig og god, men nokså medtatt. Nå kommer det frem av samtalen at de har tatt livet av en person da de rømte. En person som på en eller annen måte prøvde å hindre dem i flukten langs stranden. Det er skumring og de sitter rolig og koser med puddelen. De snakker om at det er på tide å avlive puddelen, for den er så gammel og syk. Dessuten er den eneste vitne til drapet. Da blir plutselig dvergpuddelen en kongepuddel. Den legger på svøm og fyker gjennom ett betongrør som går under en liten øy. Da han er tilbake har han to fargesprakende damevesker i munnen. B og L blir fortvilede fordi dette er remediene til den personen de har drept. To kvinner som bor i byen kommer gående ned mot stranden mot dem. B og L blir skremte og putter den ene vesken oppi den andre og gjemmer den under berghyllen og setter bena foran. De to kvinnene snakker hyggelig med B og L som er fryktelig bekymret. Puddelen er ikke lenger tillitsfull, men er blitt utilnærmelig og skremmede. Det nytter ikke å kose med den lenger og den virker arrogant og sur. De skjønner intuitivt at de ikke kan grave ned veskene for puddelen vil snart spore dem opp igjen.
Iført elegante og stramme drakter, prøver B fortvilet å finne et gjemmested i det minimalistisk innredede huset. Det er ikke lett, så hun legger veskene i klesskapet på soverommet. Hun føler det nesten er som å resignere, for nede fra gangen hører de en stemme som sier at den finner alt som er å finne i huset. Med en følelse av at de før eller siden vil bli avslørt går hun ned i spisestuen. Der sitter en del folk av begge kjønn, deriblant de to bysbarna B og L traff på stranden. Også de er uklanderlig kledd med stram hårfrisyre. B og en av damene sitter og slenger syrlige kommentarer til hverandre. De er svært sarkastiske og ondsinnet, men høflige. De fortsetter å være spydige mot hverandre mens de tar på seg kåpen. Klappstikken går ned og man skjønner at filminnspilingen er over.
En mann med autoritær stemme sier at veskene som hunden fant i vannet var et symbol på det onde i underbevisstheten. En slags dårlig samvittighet som man ikke kan hjemme bort eller flykte fra. Da jeg våkner av denne livlige drømmen, tenker jeg fortumlet at puddelen nok egentlig var Mefisto.

Jeg må innrømme at jeg ble imponert over å drømme en drøm som tolker seg selv. Kanskje det er fordi jeg på litteraturhuset hadde hørt Astrid Hognestad snakke om Jung og drømmetyding. Det var for øvrig en noe blandet opplevelse. Intervjueren snakket mest om seg selv og sin drøm om en appelsinkasse og en kabincruiser. Selv om jeg er skeptisk, ville det vært mer interessant om Hognestad fikk pratet mer om sin bok og Jung. Det var jo tross alt det vi hadde betalt 50,- for å høre om. Det var vel en 200 mennesker (majoriteten hunkjønn på min alder) i Amalie Skram rommet, men noen av publikum trodde dessverre at dette var et sted for kollektiv gruppe terapi (inklusive intervjueren) og ikke et foredrag om kollektiv ubevissthet.

5 kommentarer:

Anonym sa...

Åh, jeg lurer på om det foredraget var samme kveld jeg hørte på to andre foredrag der, først om digital litteratur i 3. etasje, deretter om biografi nede i bokhandelen? Ihvertfall skulle det være et foredrag om psykologi i Amalie Skram, og det var veldig fullt, folk sto nedover i trappa da jeg gikk fra et rom til et annet, og jeg la merke til at nesten alle var damer i samme alder. Synd med den intervjueren da. Fikk hun noen god tolkning av appelsinkassa og cabincruiseren? *knis*

Jorunn Solli sa...

Da sparte du i alle fall 50,-!
Jeg også var på foredrag om digital litteratur. En helt annen atmosfære der, ja. Mange ledige stoler og høy akakdemifaktor. Men egnetlig ikke sånn kjempe intressant når jeg tenkte meg godt om i ettertid, men helt ok. Fikk i alle fall med meg to ytterpunkter på foredragsskalaen. Det jeg tenkte før jeg la meg, var at jeg synes foredragene tross alt hadde det felles at de manglet substans. Hva jeg nå kan ha ment med det. Jeg hadde jo tross alt tatt et par glass vin i kafeen ;-)

Anonym sa...

Enig når det gjelder digitalforedraget. Jeg kom ganske sent, så fikk ikke med meg dama som snakket først. Men det beste synes jeg var da en fra publikum sa: Finner spillerne seg virkelig i noe så kjedelig? Og en annen: Forsker dere på sånne gamle greier som ikke har vært aktuelle siden 1995? Forresten var det aller beste den danske forskeren som plutselig viste seg å sitte blant publikum, og som hadde mye mer å komme med enn de to i panelet. Det virket som intervjueren nærmest ergret seg over at hun ikke hadde invitert henne istedet.

Biografiforedraget var mye bedre. To kunnskapsrike forfattere som snakket med hverandre på en slags ertende, utfordrende måte, som om det var en regissert dialog. Men egentlig var scenariet at den ene skulle intervjue den andre. Jeg noterte febrilsk.

ninsve sa...

Er enig i at digitalseminaret kunne vært noe bedre ja. Men det er litt underlig at når det gjelder spill så er det urgammelt det som skjedde i 1995. Tenk på litteraturen da, eller filosofien. Skulle man ikke forske på noe som er eldre enn 15 år der liksom? Og så tror jeg ikke folk helt forsto hun dama som snakket. Det hun viste er vel ikke så mye kjedeligere enn andre spill. Det manglet bare grafikken/bildene, musikk/lyd, så var vel oppbygningen av spillet mye det samme som dagens spill. Det går på quests og gåter. Hennes poeng var at denne litteraturen er performativ. Noe med at den er spennende så lenge gåten ikke er løst, men så fort gåten er løst eller questen er utført, så mister fortellingen spenningen, også litterært sett.
Jaja, og når det gjelder Hognestad, så var jeg så skeptisk den kvelden. Kan man vite sikkert at drømmebildene betyr noe som helst da?

Anonym sa...

Uansett artig å lese om hunden Mefisto. Selv snakket jeg, i går kveld/ natt om to skorsteiner på Høvik, som var altfor kosbare i drift, uten å kunne huske at jeg har drømt noe som helst.... Og jeg vet sannelig ikke om det symboliserer noe som helst..