Gullige Geir

Jeg gikk alene til Blå for å høre Geir Gulliksen bli intervjuet… sånn er det blitt. Jeg løp fra Tulinløkka til Blå på ti minutter.

Det er nå flere uker siden.

Etterpå satt jeg på Rykkinnbussen og tenkte jeg skulle blogge denne hendelsen. Si noe om hva jeg synes… Tilfeldigheten og en noe underlig sinnsstemning får meg til å gjøre det i natt.
Jeg husker han sa noe positivt om litteraturen som moralsk. Det var så deilig å høre at jeg ble glad i hele i korsryggen. Trodde det var feil, jeg… eller rettere sagt jeg trodde ikke det var feil inn i meg, men jeg trodde ikke det var mulig å snakke høyt om det… hevde det i full offentlighet. Men han kan det! Han snakket til å med om frihet uten å bli for pompøs og intellektuelt forbeholden. Han snakket om indre frihet… han snakket om litterær frihet. Hvis man knytter de to tingene sammen, så blir det frihet til å skrive moralsk. Dette standpunktet er lett å misforstå, men jeg kommer ikke med noen utlegning her. Det er selvsagt ikke snakk om moralisme. Moralisme er ikke moral… i min verden er moralisme, om ikke akkurat ondt, så i alle fall inhumant og drit dumt.

Geir Gulliksen er en jeg vill gått meg vill med i en tunnel. Han er androgyn i tekst og fremtoning. På meg virker det som han bruker naivismen som grep…som en måte å kunne snakke om kompliserte livserfaringer, men det er ikke en plump naivisme, men klok, lærd og moden naivisme. Han leste noen dikt han selv hadde skrevet. Han klarer å underliggjøre stort og smått med tyngde og letthet. Han er så trygg i sin diktergjerning at han kan tøye grensen mot det fæle, triste, vakre og personlige