Jeg har ingen pappa lenger

 Jeg har ingen pappa lenger. Han ble 81 år, 3 måneder og 17 dager gammel. Pappa var engasjert i politikk. Han gikk til høyre, jeg gikk til venstre. Men diskutere, det gjorde vi sammen. Pappa kunne mye om matematikk, fysikk og astronomi. Han leste tykke bøker om stjerner og sorte hull. Han kunne beregne avstanden mellom planetene og hvor fort lyset beveger seg i verdensrommet. Han prøvde å fortelle meg om det, men jeg skjønte nesten ingenting. Og det var ikke alltid han forsto min interesse for kunst og litteratur.

Der han er nå, betrakter han nok den vakre stjernehimmelen uten briller og han lytter til universets musikk uten høreapparat. Og jeg er overbevist om at nå har fått svar på alle vitenskapelige gåter. 

Pappa hadde mange gode og varme følelser inne i seg, men også vonde og vanskelige. Han var ikke så god til å sette ord på følelsene sine, det tror jeg førte til at han imellom fikk det ekstra smertefullt.

Pappa var glad i naturen. Jeg husker spesielt godt at han syklet med meg på bagasjebretter ned til Østensjøvannet en grytidlig sommermorgen for å mate ender og svaner. Jeg husker han forklarte meg hvordan barn blir til foran peisen på hytta på Røros. Jeg husker at jeg fikk være med på Veritas og drikke gratis kakao fra en automat. Jeg husker han tok med alle oss tre barna på tivoli i København for å kjøre berg og dalbane og spise røde pølser. Jeg husker jeg ble ertet fordi jeg hadde en pappa som støvsugde.

Jeg husker en del, men jeg regner med at flere minner dukker opp i tiden som kommer. Jeg skal ta godt vare på alle de gode minnene. Alt var ikke alltid lett, men jeg er bombesikker på at han gjorde så godt han kunne. Jeg håper at han nå er omsluttet av harmoni, skjønnhet og kjærlighet.

Hvil i fred pappa