torsdag, juni 29, 2006

Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg blogger vel den:

En kontorkollegavenninne tittet nettopp inn av døråpningen på kontoret mitt fortalte meg at Ingmar Bergmann skal ha sagt noe sånt som:

At våra demoner inte gillar at promenera – och at dom skyr frisk luft.

Vi snakket også om Omega 3, at livet var fint i dag, om strikkeboken hennes, om mørkeromsarbeid, at Anders Petersen har gode fotokurs, at man blir lykkeligere av ikke å røyke, at jeg ikke har lest så mye som jeg burde, at hun ønsker seg en enkel og fin hjemmeside, at vi har vakre barn og avsluttet altså denne samtalen med at det er lurt å spasere!

Etter at hun var gått tenkte jeg på at jeg har kjøpt ”Slik talte Zarathustra” og ”Ecce Homo” av Friedrich Nietzsche og at jeg husker at en venn har fortalt at Friedrich spaserte mye. Han skal ha skrevet at:

” De beste tankene tenkes med føttene og at en må prøve gå en tanke for å se hva den er verdt, og at ordet tankegang er mer enn en metafor.”

Jeg setter meg ned og søker videre på ”spasere” og "promenere" og fant dette sitatet av Søren Kierkegaard. Selve oppdageren av den eksistensielle angsten. Jippey.

”Mist fremfor alt ikke lysten til å gå. Jeg går meg hver dag mitt daglige velbefinnende til, og går fra enhver sykdom. Jeg har gått meg til mine beste tanker, og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den. Når man således blir ved å gå, så går det nok.”

Dette synes jeg var så innmari viktig å formidle på På bølgelende at jeg måtte avlyse kontorarbeidet noen minutter. Skal se om jeg finner et bilde som kan illustrere innlegget. Kanskje skal jeg skrive et essay om temaet når jeg får tid? Det som er så fint med essay er at man ikke trenger være flinkis. Det er mer som å ha en haltende gange i følge lærer Leif. Man finner den kunnskapen man trenger langs veien. Hvis man bruker sansene…akkurat som Askeladden som fant og fant og tok vare på det han fant. Det ga han en helt spesiell kunnskap og erfaring som ingen andre i universet hadde / har / eller kommer til å få. Slik jeg vil forstå det, var det med stor tillitt til sine egne kunnskaper og idéer, trygghet på eget perspektiv og tro på egne tanker at han til slutt fikk målbundet den vakre (og helt sikkert superflinke, smakfulle og skjønne prinsessen).

P.S 1: Med fare for urovekkende, katastrofale misforståelser: Jeg er ikke på noen måte motstander av kunnskapsrike, intelektuelle og flinke folk. Selvsagt ikke! Jeg mener bare at det er god plass til andre også… At alle har et helt unikt perspektiv. Og at de begavede, nettopp er de begavede. Det må være en gave å skulle bære kunnskap og lærdom samlet og skapt gjennom århundrer: En presang man har fått fra foregående generasjoner, som man må behandle med respekt så lenge man forvalter den. De er fantastisk heldige som har fått en mulighet til å bringe videre en del av vår felles oppsamlede kunnskap og viten videre til neste generasjon. (Hmmm; litt pompøs jorsol her på tampen av arbeidsdagen: Ja, Ja)

P.S 2 : Forresten noen som vet hva en vidjespenning og skålbrott er for no’? Liten premie til den som svarer rett først, og som kan dokumentere og verifisere at de har rett.

”Folk er folk” Et enkelt sitat fra en komplisert (!) venninne.

9 kommentarer:

ninsve sa...

Vidjespenning tipper jeg er en skispenning laget av vidje som er sånn ca selje/seljegrein. Skålbrott må være når du står ned en stupbratt skiløype som plutselig går brott oppover igjen.

Jeg er periode-ganger. I perioder har jeg dilla på å gå, andre perioder har jeg dilla på å sitte, av og til har jeg dilla på å ligge. Jeg har aldri hatt dilla på å gå på ski.

Jorunn Solli sa...

Det har vi alle fall felles; jeg diller heller ikke skiturer. Mye styr med ski og staver og grising med smøring i ulike kulører...
Dessuten gir det en ufrihetsfølelse, det å spenne seg fast i noe uhåndterlig, fargesprakende og noe nesten to meter langt med en liten vipp foran, ikke noe gøy å måtte følge sporet heller. Hmmm...skal sjekke svarene dine... :o)

Anonym sa...

Filler'n, Nina. Der var du kjappest igjen. Og det bare fordi den evinnelig serveren sviktet meg igjen da jeg skulle poste. Jeg tror skålbrått er et potteskår fra en slags liten tallerken og at vidjespenning er en sånn ring man putter den ene enden inn i en løkke som er laget ved å snurre en pilkvist. Vidje heter Weide på tysk og oversatt til norsk er Weide pil (tre). Jeg husker ikke hva man bruker en vidjespenning til men jeg tror den var til mye rart akkurat som gummistrikken er det i dag. Har ikke tid til å gå dypere inn i det nå, for jeg skal til Levrebakken og hjelpe Jorunn med telleverk innen en time.

Anonym sa...

TUSEN TAKK!!! For en fin stund på Verandaen i Levrebakken, premie, en deilig tur på Kalvøya og sist, men ikke minst Ferdskriver-bok. Jeg føler meg både beæret og lykkelig over å være innehaver av den berømte boka. Vi får kjøre mer traktor en annen dag ;-)

Jorunn Solli sa...

Og hjertelig takk for opplevelsesrik kjøretur i skikkelig sjæbby og rusten pick up. Det må være bil med sjel det. Vår bil har ikke sjel, men en ripe i lakken har den som sagt fått. Når jeg nå ser på bildene, ser jeg deg som den tøffe og vakre heltinnen i en film fra den Australske landsbygda. Håper jeg får lov til å blogglegge dem.

Anonym sa...

Blogg i vei, kjære :-)

Anonym sa...

Vidjespenning og skålbrott sier du? Midjespenning var iallfall noe man følte ved bruk av trange bukser på 80-tallet. (Nå heter det nok noe annet). Og skålbrott må være en skrivefeil. Tipper du mener at man bør skåle brått. Husker det hang en lapp på en butikkdør en gang. "Kommer plutselig" sto det. (Har i senere tid også blitt brukt i forbindelse med parringsakten). Ellers har jeg en rød bok fylt med fanteri. Der står det at vidjespenning er en ring av vidjekvister til å spenne om noe. Videre står det ingenting skålbrott, men for et eventyrlig ord ;-)

Jorunn Solli sa...

Nå Plutselig skjønner jeg at du må være Prinsessen ingen kan målbinde. "Folk er folk" er for øverigt et sitat fra deg. Er det ikke fint å være i hopen med Nietzsche, Kierkegaard og Bergmann, kanskje?

Unknown sa...

Vidjespenne ble brukt til å sette rundt føttene til hester og noen ganger også kuer så de ikke skulle kunne stege langt eller løpe. På denne måten kunne de holdes på et lite område uten større ettersyn. Dette har jeg fra min Bestefar som var født på slutten av 1800 tallet og lærte meg mange av sine gamle kunster, blant annet å vri vidjespenner. (vie-spenner på lokal dialekt) Det ble fortrinnsvis brukt bjørk og min erfaring er at det er lettest på våren når bjerkekvisten er mest mulig saftig. Kvisten bør være ett nytt skudd, helst ett lite tre som er blitt en meter eller så og har lite og tynne kvist. Det går heller dårlig å bruke greiner fra et større tre.

Så er det bare å kviste det lille treet og vri slik at fibrene separeres og det blir som et stivt tau.