Ninas utstilling en sensommerdag

I går dro jeg til Ninas utstilling på kulturtunet ved Blakstad sykehus. Det var så fint å se utstillingen hun har brukt sommeren til å lage. Jeg ser utstillingen som et hele, en installasjon i Stabburet. Jeg tror ikke jeg vil begi meg ut på en dypsindig analyse, men det var en veldig variert utstilling som blandet det rosa og lette med mer tungsindige og mystiske utrykk. Den kontrasten er fin (og sier kanskje noe om kunstneren også ;-) Vakre lyse, lykkelige bilder (på grensen til pyntekunst) og skumle madrasser med puter foran vinduer hvor det skarpe (sakrale) lyset kom gjennom. Hun kaller et tomt babyantrekk i papir for ”Et skall”. Rart. Det ligner litt på eskimoklær uten at jeg har greie på det. Fint å se skyggen som faller diagonalt på tømmerveggen. Vakre sommerfugler og en ensom fugl foran en lysfontene ;o) På noen bilder er lyset malt så sterkt, at det kanskje ikke er så tilforlatelig som det først ser ut. Et monster henger ned fra taket med veldig lange ben. Hode og kropp er ett (akkurat slik små barn tegner mennesker, kunne Nina fortelle) Monsteret var selvsagt sydd av møbelrestestoff. Jeg har aldri sett noe lignende. Den hadde bare en arm som stakk ut fra hodekroppen sin. På loftet hang baller som også var sydd av møblerestestoff. Jeg tenkte på bikuber, men de kunne kanskje hatt litt mer lys på seg? Der var også en snødame eller en romdrakt. Mye (vid)underlig å se på. Utstillingen har åpent neste helg også.

Det skjedde innmari mye hyggelig på utstillingen. Vi ble kjent med noen trivelige folk: en brasilianer og to nederlendere. Barsilianeren heter Totonho var kunstner og jeg legger en link til ham HeR: De var på leting etter et sted han kunne stille ut i Norge. Nina foreslo IKM. Hans kjæreste som var nederlandsk het Eva og var journalist. Men det var Annemarie de Haas jeg først kom i prat med og hun har skrevet en bok ”about long distance love” på nederlandsk heter den: ”Eindeloze Passie” for de som skulle være interessert i å lese (jeg nevner ikke navn ;-) Publisher er ”The House of Books”. Hun sa boken var basert på intervjuer og egne erfaringer.

Tenk så mye fint som kan skje på en vanlig søndag man har våknet til og egentlig følte seg nokså puslete og groggy.

Sjelden har jeg fått så god mottagelse på en utstilling. Jeg fikk servert ostekake og kaffe av Plurabella med kunstnerhatt (der ikke lov med hvitvin på sykehusområdet ble det meg fortalt). Etter stengetid transportert hjem i en stilig offwhite boble anno 1963. Men vel hjemme oppdaget jeg at hadde glemt nøkkel til rekkehuset...puh, men dagen ble i alle fall avsluttet med en rundtur på Sollihøgda med tålmodig mann og et oppfriskende bad i et nydelig skogsvann.

Håper du fortsetter arbeidet Nina. Det er helt supert at du har fikset denne utstillingen. Håper du fortsetter å overraske oss. Jeg vil se mer av Fru Svennes forunderlige verden.
P.S.
(Jeg får ikke lastet opp bilder på denne posten, men HeR kan man se bilder)