Nå Plutselig Skjønner jeg

hvorfor folk står opp grytidlig for å gå på kontoret. Det er jo kjempegøy. Ikke det at jeg ankom kontoret så fryktelig tidlig, men jeg var her i tre tiden etter og kjøpt stiftemaskin bl.a. (det må jo et kontor ha). Siden jeg absolutt ikke har tid til å avspasere, er jeg her fremdeles. Jeg har riktignok hatt tre timer lunch i hagen på Spasibar. Der jeg overrakk tante Inger Ferdskriveren. Opprinnelig var hun bare Bjørn sin, men nå har hun også blitt min tante. Hun går for tiden på maleskole på Mosebekkskolen. Der hun forøvrig også har atelier. Jeg har et fint bilde i stuen som hun har laget; av en skarv!

Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg blogger vel den:

En kontorkollegavenninne tittet nettopp inn av døråpningen på kontoret mitt fortalte meg at Ingmar Bergmann skal ha sagt noe sånt som:

At våra demoner inte gillar at promenera – och at dom skyr frisk luft.

Vi snakket også om Omega 3, at livet var fint i dag, om strikkeboken hennes, om mørkeromsarbeid, at Anders Petersen har gode fotokurs, at man blir lykkeligere av ikke å røyke, at jeg ikke har lest så mye som jeg burde, at hun ønsker seg en enkel og fin hjemmeside, at vi har vakre barn og avsluttet altså denne samtalen med at det er lurt å spasere!

Etter at hun var gått tenkte jeg på at jeg har kjøpt ”Slik talte Zarathustra” og ”Ecce Homo” av Friedrich Nietzsche og at jeg husker at en venn har fortalt at Friedrich spaserte mye. Han skal ha skrevet at:

” De beste tankene tenkes med føttene og at en må prøve gå en tanke for å se hva den er verdt, og at ordet tankegang er mer enn en metafor.”

Jeg setter meg ned og søker videre på ”spasere” og "promenere" og fant dette sitatet av Søren Kierkegaard. Selve oppdageren av den eksistensielle angsten. Jippey.

”Mist fremfor alt ikke lysten til å gå. Jeg går meg hver dag mitt daglige velbefinnende til, og går fra enhver sykdom. Jeg har gått meg til mine beste tanker, og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den. Når man således blir ved å gå, så går det nok.”

Dette synes jeg var så innmari viktig å formidle på På bølgelende at jeg måtte avlyse kontorarbeidet noen minutter. Skal se om jeg finner et bilde som kan illustrere innlegget. Kanskje skal jeg skrive et essay om temaet når jeg får tid? Det som er så fint med essay er at man ikke trenger være flinkis. Det er mer som å ha en haltende gange i følge lærer Leif. Man finner den kunnskapen man trenger langs veien. Hvis man bruker sansene…akkurat som Askeladden som fant og fant og tok vare på det han fant. Det ga han en helt spesiell kunnskap og erfaring som ingen andre i universet hadde / har / eller kommer til å få. Slik jeg vil forstå det, var det med stor tillitt til sine egne kunnskaper og idéer, trygghet på eget perspektiv og tro på egne tanker at han til slutt fikk målbundet den vakre (og helt sikkert superflinke, smakfulle og skjønne prinsessen).

P.S 1: Med fare for urovekkende, katastrofale misforståelser: Jeg er ikke på noen måte motstander av kunnskapsrike, intelektuelle og flinke folk. Selvsagt ikke! Jeg mener bare at det er god plass til andre også… At alle har et helt unikt perspektiv. Og at de begavede, nettopp er de begavede. Det må være en gave å skulle bære kunnskap og lærdom samlet og skapt gjennom århundrer: En presang man har fått fra foregående generasjoner, som man må behandle med respekt så lenge man forvalter den. De er fantastisk heldige som har fått en mulighet til å bringe videre en del av vår felles oppsamlede kunnskap og viten videre til neste generasjon. (Hmmm; litt pompøs jorsol her på tampen av arbeidsdagen: Ja, Ja)

P.S 2 : Forresten noen som vet hva en vidjespenning og skålbrott er for no’? Liten premie til den som svarer rett først, og som kan dokumentere og verifisere at de har rett.

”Folk er folk” Et enkelt sitat fra en komplisert (!) venninne.

Sølvbryllup & 50 år x2 på Harahorn.

Gratulerer Lillebeth og Knut og takk
for en vakker & minnerik fest.
3 dager til ende ;->

De mer ekshibisjonistiske blant gjestene
fikk lov til å utfolde seg på Kulturkveld da vi ankom på fredagen:
Det var en eventyrlig opplevelse:
Dansing rundt midtsommar stong (samt spising av strömming og bælming av snaps), gøy kåseri. famileband (3. generasjoner og på kryss og tvers), solo sang, solo tombone og tompetduo, dans på gårdplassen, dukkespilling og teatersport
og selvsagt opplesning fra Ferdskriver.
Det er det jeg husker i skrivende stund :-/
ÅÅÅ så begavede vi er.
Den store jubileumsfesten var på lørdagen der vi satt til bords i fem timer og utallige taler ble holdt. Like moro det ;-> Taler sier ofte like mye om de som holder den som om dem som skal bejubles
(hvis dere skjønner hva jeg mener? ).
Både jeg og bordkavaleren slet med tårevåte øyne. Selvsagt holdt jeg selv en tale til svoger og svigerinne og sa mye pent og privat. Litt pinlig at jeg gråt (eller rettere sagt hulket) før jeg hadde sagt et ord, men det gikk da greit til slutt
og jeg tror ikke jeg oversteg de tre minuttene jeg hadde fått tildelt.

Nei nå må jeg jobbe videre med viktigere kontoraktiviteter:
dvs å rydde i bildene fra mitt år på UiT ;>

P.s. Siden det ikke finnes ekte beskjedenhet, bare falsk,
så kan jeg i forbifarten nevne at gjestene Tomas von Brömsen og konen hans
fikk seg en Ferdskriver.

Starten på uke 25 2006

På mandag fikk jeg snikebot på Kolsåsbanen (som snart skal legges ned fordi Oslo T-banering trenger vognene(?)). Boten fikk jeg fordi jeg hadde glemt å fornye månedskortet. Egentlig så hadde jeg ikke glemt de for jeg hadde sjekket stemplingen kvelden i forveien, men jeg hadde misforstått noe vesentlig: Det jeg trodde var dato viste seg å klokkeslett(!). Jeg visste ikke at måneden ble skrevet med horisontalt romertegn. Slik: > Det som jeg trodde var en umotivert pil, viste seg å være et vesentlig tegn (altså en signifikant) for måneden (signifikatet) mai. Og det koster å være teit: 900 kroner hadde jeg forbrukt før jeg har fått gnidd søvnen ut av øynene denne grå mandagsmorgenen 19. juni 2006.

Sandra og jeg skulle nemlig på teater i Frognerparken kl. 11 der 2. klasse elevene fra teaterhøgskolen (khio) skulle spille "Peer" omskrevet av Knut Nærum (Knut med fam har vi forøverigt feiret nyttårsaften sammen med i snart 10 år (fin fyr)). Igjen ble jeg litt ubalansert i fremtoningen, men konduktøren var streng men blodig rettferdig. Han sa jeg kunne dra på trafikkanten eller sende inn klage. Sandra foreslo at jeg skulle vente til jeg gjenfant selvkontrollen. Ok…vi skulle hygge oss med teater, så jeg tørket tårene, men tenk: Det var ingen forestilling på det tidspunktet…jeg hadde helt tydelig misoppfattet annonsen, og påsto heldigvis ikke noe annet. Jeg tok meg kraftig sammen og smilte vennlig til dem som jobbet med å sette opp teaterteltet. Da bestemte Sandra og jeg oss for å ta en tur opp Bogstadveien for kjøpe noen klær til trøst.


Jeg fikk i alle fall kjøpt den dyreste buksen jeg noen noensinne har eid, men den sitter som et skudd (Lee) See illustration. (Jommen ikke lett å ta bilde av sine egne bukser når man har dem på). Sandra har heldigvis en snill mamma, så også hun fikk fine sommerklær. På det tidspunktet visste jeg uheldigvis ikke at tannlegebesøket tirsdag 20. mai skulle koste meg 1200,-. (Så nå har jeg kjøpt tanntråd, vitenskapelig dokumentert /konstruert tannbørste & -krem, samt fluorvann for noen tomflasker jeg hadde liggende fra mine velmaktsdager).

Som de tallrike lesere av bloggen min må ha merket seg, har jeg ikke hellet med meg når jeg ferder rundt i verden på egen hånd. HeR er link til min biltur til Sandvika for noen uker siden. Da jeg klagde min nød til en venn, sendte han meg følgende link: Oslo by sykkel

Egentlig har jeg jo en oransje sykkel som jeg har arvet etter svigermor for et par år siden. Den er helt grei selv om den er kjøpt på 1980-tallet (ikke akkurat det stiligste tiåret…mht. design…den har ikke blitt sånn fin retro enda). Men på et tidspunkt må noen ha trodd at sykkelen var virkelig verdifull, for det ble investert i en skikkelig solid og moderne år 2000 megalås. Men som man sikkert nå skjønner, har den mikroskopiske mininøkkelen blitt borte i løpet av den laaange, mørke vinteren.

Når jeg sitter her på kontoret mitt og blogger, kan jeg legge ved et bilde jeg tok i alle hast for å sende over msn til en cool, ung og vakker klassevenninne. Hun etterlyste noe nytt på bloggen + bildene jeg har tatt i Bø i løpet av året på HiB. Hun fortalte også at hun skulle ta på seg mørke solbriller for å dra på Quiz. Så kanskje jeg skal begynne å rydde i de bildene snart. Det kan jo kanskje karakteriseres som kontor-relatert virksomhet? Ja, jeg velger å definere det sånn. Jeg er da herre over mitt eget liv!?! Hvis det er noen som ikke vet det, så har jeg vært en konstant lykkelig endelig-ikke-røyker i snart tre år. Det tyder jo på full kontroll...ikke sant?

Er OGSÅ DETTE Høybråtens verk?

Jeg hadde heldigvis ikke med meg staver
(hvor skulle jeg i herrens navn ha gjort av dem)
da jeg skulle på Kino 1 i Sandvika
for å se ”Brokeback Mountain”
i vinerferien fra HiT

Foto: Jorunn Solli

I Want It That Way

Musikk er som kjent nært knyttet til følelser.
HeR
blir min påstand ettertrykkelig dokumentert av et par, tre kinesere.

Om å danse afrikansk dans

Til høsten skal jeg begynne å danse afrikansk dans. Flere som vil henge seg på?

Her er et par bilder jeg tok den gangen jeg jobbet på Etnografisk museum for over ti år siden. Innimellom var jeg i praksis hos en fotograf i Sandvika i Bærum, og siden jeg da hadde tilgang til studio, fikk jeg forespørsel fra museet om å ta bilde en danser fra Kongo som var på besøk i landet. Jeg var ganske usikker fotograf på det tidspunktet, og jeg skal ikke legge skjul på at jeg ble litt overrasket og relativt nervøs da han ankom i denne habitten. Det var litt av et syn å se han i venterommet med faikede rokokko møbler, der han speilet seg i et pompøst speil med en massiv gullforgylt og snirklete ramme rundt. på veggene store fotografer av barn på halmballer og sauskinn; brudepar ved sildrende bekker eller kyssende under et bjørketre, bleke konfirmanter i svart dress eller rosa tyllkjole, mot en malt bakgrunn av søyler og buer. Nå i ettertid skjønner jeg at jeg skulle tatt noen bilder der i venterommet. Det må ha vært i 1994 eller 1995...

Om å forstå fremmed poesi på en kjøleskapsdør i juni

Forfatterne er unge og ukjente.

Magnetpoesi

Forfattet av ungdommer som har vært innom kjøkkenet vårt:

Rev som liker loff

I kveld så jeg reven igjen. Den krysset stien ca ti meter nedenfor der vi gikk. Synd jeg ikke hadde med kamera, for nå hadde den en diger loff i kjeften. Den kikket rolig på oss før den forsvant videre inn skogen.

Da jeg gjorde et raskt søk på "loff" for å illustrere denne ytterst interessante posten, traff jeg på vakre Jeanne Loff . Hun har visst vært stumfilmstjerne. Det hadde aldri jeg fiksa.

Ryggraden

viser seg tydeligere
dag for dag
som et tørt elveleie
myk og svai
Et tilgjengelig sinn
av ufiltrerte inntrykk
Hendene født gamle;
som et tre med røttene
rettet mot himmelen

Om å gå tur i skogen å lete etter rev

Jeg gikk en tur ut i skogen min og tok med meg det lille digitale kamera, som jeg har arvet av Sandra, i tilfelle reven fra i går skulle dukke opp. Det gjorde den ikke, men jeg så derimot en skjære drive å fikle med noe rusk på stien, en frosk i bekken (som gjemte seg når jeg nærmet meg den) og en katt med rødbrun pels. En nabodame som jeg møtte på stien, kunne fortelle at også hun hadde sett reven, at den gikk og tuslet rundt rekkehusene i Levrebakken. Hun trodde noen hadde gitt den mat og at det var derfor den ville være her hos oss og ikke langt inne i den ville skogen.

Bjørnegård psykososiale senter har fått fontene!

Kan ikke huske at de har hatt fontenen der tidligere. Det er jo en ting, men det andre som er enda rarere, er at alleen opp til hovedhuset på Bjørnegård har blitt uforklarlig mye kortere…
Ok ;-) nok tung symbolikk og prikk, prikk, prikk
Helt sikkert er det i alle fall at de gamle trærne på hver side av alleen har blitt hugget ned p.g.a. sykdom (det har jeg fra pålitelige kilder).
Uansett: Jeg var innom der på lørdag og overleverte en Ferdsskriver og spiste nydelig spinatsuppe med egg og hjemmebakt hvitløksbrød. Jeg fikk mye oppmerksomhet p.g.a. boken, og det vet jo alle som kjenner mej at jeg liker godt. M.a.o. Pinsehelgen har vært hyggelig (ispedd en del dramatikk som ikke egner seg for blogging, men alt har endt bra (as usual ;))

Mer musikk fra min niese Meman

Et bilde jeg tok av henne som bitteliten ->








Lytt HeR



PS Tanteskryt: Hun fortalte meg nettopp på msn at hun skal synge og spille for Paul McCartney i morgen. Vi skal prøve å få til en konsert i Oslo i løpet av sommeren.

Balkongprat og et revemøte

I går hadde jeg den ære å ha Plurabella på balkongen min…helt for meg selv. Hun fikk Ferdskriveren. Vi drakk sprudlende hvitvin og V.S.O.P. Cognac – spiste nøtter og sjokolade. Til dem av dere som er bekymret, så kom faktisk Plurabella også til ordet. SV Kristin sa en gang at vi har fått to ører, men bare en munn – t.o.m. jeg skjønte hva hun mente med det. Det er jo ikke alltid liker det man er nødt til å høre på, men i går fikk jeg gleden av å oppdage at Nina virkelig er en god historieforteller (jeg har jo hatt en mistanke tidligere) Og det var lett å se at hun syntes at liljekonvall luktet godt.

Da jeg fulgte henne til Kolsåsbanen, møtte vi en tynn og lurvete rev i skogkanten. Den stod stille og kikket på oss en stund før den tuslet videre. Tror egentlig den var ute etter en fet, svart og hvit villakatt. Glemte at jeg hadde kamera på mobilen, og da jeg lusket meg inn i skogen på tilbakeveien, med mobilen på kamerainnstilling, var Mikkel borte vekk.

Helten Stig

Stig Sæterbakken skal bli ny kunstnerisk leder for litteraturfestivalen på Lillehammer. Det blir sikkert veldig bra. Håper virkelig jeg kommer meg dit til neste år, for jeg har aldri vært på sånn festival tidligere.
Her er et bilde av vesken hans, tatt på Arlanda flyplass i mars då.


Han var med oss forfatterstudenter til Biskop Arnø…der han blant mye annet holdt et oppriktig og engasjerende foredrag om sine bøker og sitt forfatterskap. For mange entusiastiske adjektiver? Han klarte i alle fall å fengsle meg. Gleder meg til å få lest ferdig bøkene hans. Har ikke lest en hel bok siden jeg kom hjem fra Bø. Selv om jeg tok toget, føler jeg at jeg ikke har landet enda. Prosjekt "fra hybelkanin til kontorrotte” som mine venner kjenner til, har nemlig tatt mye av min energi.


HeR & HeR er mer saklig info om Stig Sæterbakkens nye stilling ;->

Mor Eva har fått blogg

Evas hage

Hun skal selge vevstolene sine.
Noen som er interessert,
eller som kjenner noen som er interessert?