Automatskrift

De eneste sommerfuglene som nå er tilbake i parken er blasse og fargeløse, for de hadde ikke kraft til å fly noe sted. (De lider nok av en alvorlig form for melankoli.) En spurv kom bort til dem og klagde over at han ikke var ørn. Sommerfuglene prøvde å trøste gråspurven og gi han livsmotet tilbake. Du må være tøff du som skal rusle rundt hele vinteren på islagte brosteiner og spise fra smuler fra croissanter og drikke melk med espresso i. Vi ser du har et stolt og varmt bryst. Hvis du vil hjelpe oss til å bli mer fargerike, vil livet ditt bli større en rovfuglens. På hvilken måte? spurte spurven de tre stålblå sommerfuglene som skalv av frost. Vingene var lurvete i kanten og lignet små kluter. Du kan skaffe oljemaling fra fargehandler Engebretsen. Samme type som Munch brukte. Men hvordan… I skumringen går du inn og ut gjennom luftekanalen og tar med deg flerfoldige små fargerike tuber oljemaling i nebbet. Du må ikke glemme å ta med noen tynne mårhårspensler også. I demringen maler du oss i alle regnbuens farger før du legger oss på formalin. Du setter oss så foran den monumentale døren til Samtidsmuseet og så flyr du din vei og ber en forbipasserende ørn gjøre det samme med deg.

Utstilling i Second life

Jeg har vært så heldig å bli invitert til å stille ut
på Plurabellas Galleri urEN lURen på Trollhaugen.
Det er kjempe morsomt, men jeg har ikke vært der på ordentlig,

bare sett hennes snapshot fra galleriet på bloggen hennes.

Jeg har ikke bra nok Grafikk-kort

til å bevege meg rundt i alternative verdener.
Men jeg får vel en mulighet senere,

for utstillingen skal stå til 15. desember 2007.

Om å nynne monotont

Bare vått kull var igjen etter det livlige bålet fra midtsommernatten. I vannkanten lå papir, plastemballasje og tomflasker. Jeg tenker på dette når jeg nå bryter setningene opp i små stykker og spiser dem til frokost som en fersk loff. Jeg drikker melk av en gul kopp, men forblir tørst – fremmede språk forblir fremmede. Byssan lull. Plantene i vinduskarmene trenger vann, hvis ikke visner de. Telefonen ringer og jeg nistirrer på den kveilede ledningen. Jeg hører meg selv snakke; ordene strømmer ut, hulter til bulter inn i det røret som ligner et foster. Jeg sier blant annet at det er tåke ute, at det er vakkert på et vis, men at jeg er for trett til å gå ut. Mitt forsøk på å forklare min virkelighet, vekker bare aggresjon. Jeg legger på røret og skriver mine initialer på det støvete bordet.
Jeg ønsker å fastholde bildet av en hånd som stryker meg over korsryggen. Jeg prøver å oppsøke følelsen av å bli kysset på pannen. Jeg kan huske å ha født et barn for lenge siden. Ingenting har gjort meg mer maktesløs. Jeg er min datters lodd – tung som bly.
Jeg skriver om et menneske jeg en gang trodde jeg kjente: at kåpen hennes var for stor, at den hadde en likegyldig brunfarge, at foret var revnet, at hun ikke var fattig, men at hun var redd. Jeg skriver videre at hun ligner på meg; at hun holder et speil foran sitt eget speilbilde; at ansiktet repeteres innover i den harde flaten og at bildet flimrer av den urolige hånden. Jeg snur meg, for jeg ligner ikke på noen lenger. Jeg har en bror, men jeg ønsket meg en tvillingsøster. Broren min var mye eldre enn meg og jeg fikk sitte på huk ved siden av ham når han plukket mopeden sin fra hverandre. Jeg husker godt alle de oljete delene av metall som lå spedt utover avispapir i garasjen.
Jeg må finne en gjenstand å holde i, tenker jeg. Noe. Jeg ser meg rundt i rommet. Finnes det i virkeligheten en vakker gjenstand? Det må i så fall være mahogniskrinet oppe på tv-en, eller en beholder av et eller annet slag. Søppeldunk, hva som helst. Jeg vasker hendene. Grundigere denne gangen. Jeg setter meg ved bordet og løfter kaffekoppen, drikker, løfter kaffekoppen, drikker, løfter kaffekoppen, drikker. Den er ikke varm lenger og det ligger en hinne av fett over den sorte væsken. Huden på hendene mine ligner krøllete silkepapir. Jeg har glemt å skru av vannet. Det får bare renne, tenker jeg. Den sildrende lyden blander seg med biltrafikken utenfor. En blank, evinnelig stråle. Det er som om jeg ser selve skjønnheten renner ned i sluket. Det er sant at historienes tid er forbi. Jeg skrur av vannet, og setter på radioen og hører en lys kvinnestemme klage over at hun ikke er tilstrekkelig berømt. Jeg slår av radioen. Den er stor, koksgrå og ruver på kjøkkenbordet. Tankene mine er sløve og jeg lener hodet mot kjøleskapsdøren mens jeg nynner lavt og monotont.
Det foresvever meg at jeg må ha løyet sannferdig om kjærligheten. Men det er ikke noe alternativ. Ikke tenk videre, tenker jeg. Ikke. Ikke alle kan eller vil bli elsket. Jeg har et kjede med fargesprakende glassperler rundt halsen. Jeg biter over snoren og ser de mangefargede perlene renne nedover kroppen min og drysse utover gulvet. Prismet i vinduskarmen spalter lyset i regnbuens farger. Jeg tenker at jeg ser det bare fordi jeg har lært fargeteori en gang: Speilet reflekterer lyset tilnærmelsesvis hundre prosent. Jeg samler to atskilte verdener i en setning. Lys er en bølgende form for livløs natur, men uten lys ville all organisme vært umulig.