Kveldens automatskrift

Der er en landevei med støvete bringebærkratt på begge sider. En høyspentledning krysser veien. En gutt tar igjen en jente som somler. Da hun oppdager gutten ved siden av seg begynner hun å løpe. Gutten ler så hun blir skamfull. Hun tenkte på at hun var for tykk til å skrive; ingen forfattere har bollekinn og tørr hud på leggene. De har langt mørkt hår og uutgrunnelig blikk - ansiktene hun så for seg i svart/hvitt.

Ps. Jeg er glad over å få inn inn melankolsk tekst
i neste nummer av Psykisk Helse.

Dagens automatskrift

Jeg ser frostrosen på det trekkfulle vinduet. jeg fryser ikke her inne på det varme rommet mitt, jeg er mett. Fjernkontrollen innen rekkevidde. Jeg ser Røros kirke på fjernsynet, jeg ser også brudevals og nakne menn som tar badstue. Jeg ser rotter i en kjeller. Hvorfor er morgendagen en trussel? Gårsdagen er i alle fall støvsugd av ubegripelige drømmer. Hvorfor hoste gamle tanker, gjespe den aldrende kjærligheten, bade i det forvirrede havet. Tisse bak en bjørk. La tungen kjenne maleriets struktur. Alt dette er ikke deg. Det er ingen trussel i sikte. Morgendagen er planlagt til minste detalj. Jeg skal ha bokettersyn. Elsker, elsker ikke. Prestekragen avgjør. Ingen trussel i det.