Jeg har vært på Cubus i Kirkegaten for å kjøpe bh. Det var etter at jeg hadde bestemt meg for å hoppe tau en halvtime hver dag, at jeg beklagde meg til naboen som jobber på treningsstudio. Jeg sa det var vondt for puppene å hoppe. Det går bra når jeg hopper helt rolig, sa jeg, men med en gang jeg hopper raskt blir det ubehagelig. Det var moren min som opprinnelig hadde fått meg på ideen å hoppe tau. Hun sa at man blir mer harmonisk av å bevege kroppen.
Nabodamen hadde entusiastisk foreslått for meg å kjøpe noe hun kalte sports bh. De har det på Cubus fortalte hun, og der er det ikke veldig dyrt. Jeg har råd til en bh, tenkte jeg og tok bussen ned til Kirkegaten og gikk rett inn på Cubus. Jeg foretrekker og handle i byen for at bymiljøet skal beholdes. Men Cubus i Kirkegaten var under ombygning, så utvalget av bh størrelser var svært dårlig. En elektriker stod på en gardinntrapp over kassen, med en hvit ledningsrull rundt skulderen og koblet til spoter. Damen på Cubus sa at de hadde et bedre utvalg på butikken deres på kjøpesenteret. Elektrikeren blunket ned til meg, og jeg tenkte dette var dagen for å bryte noen prinsipper.
Jeg sklir inn gjennom svingdøren av glass. Med ett er jeg der jeg sjelden er; på byens største kjøpesenter. Det er midt på dagen, og jeg er helt alene i det kakestykket av et rom som er blitt tildelt meg. Noe ubestemmelig klassisk musikk og et jevnt surr av stemmer er det jeg hører når jeg kommer ut av svingdøren. Ved rulletrappen står et digert skilt med oversikt over hvor butikkene ligger. Cubus er bare en etasje opp og rett til venstre. Det er 25 % på alt undertøy. Inne på prøverommet finner jeg raskt ut at jeg minst må ha størrelse 85C. Jeg kjøper en svart og en hvit. Siden man kan ta tre par strømpebukser for samme pris som to, kjøper jeg det også.
Når jeg går ut av butikken piper det i tyverialarmen. Jeg blir ikke flau, og ingen ser på meg. Dessuten har jeg tid til at uforutsette ting skjer. Jeg går tilbake til disken og en overblid jente tar av tyverialarmen på den hvite bh-en med lås foran. Jeg smiler og sier sjenerøst at alt er i orden. Idet jeg skal til å gå ned rulletrappen kommer en jente fra en salgsstand bort til meg. Jeg tenker at jeg selvsagt ikke skal ha noe. Hun beklager at hun snakker dårlig norsk. Jeg spør hvor hun er fra, og hun svarer Israel. Hun har mørkt hår og brune øyne som reflekterer de store lyskuplene over oss
Hun løfter den ene hånden min varsomt med begge sine hender. Svart neglelakk på velpleide fingre. Hennes hender er litt mindre enn mine. Hun følger meg bort til disken. Gir meg en krystallaktig masse som hun ber meg masere inn i hendene. It is made of minerals from the Black Sea. Jeg holder hendene over en hvit bolle mens hun heller lunket vann over dem.
Feel so soft your hands have been, og jeg blir overrasket over at det faktisk stemmer. Hun sier jeg har veldig frisk og fin hud i ansiktet. Really, gjentar hun. Stemmen er rolig og ikke sånn anmassende selgeraktig Men hun sier jeg har litt rynker rundt øynene. Jeg sier jeg har tørr hud på hele kroppen; spesielt leggene som har en slangeaktig hud. Hun forstår ikke. Jeg sier: snake skin og hun nikker. Hun åpner en krukke med krem. Krukkene er ikke pene. De har prangende gullokk som ligner kupler, slik jeg har sett på bilder fra Russland. Med en spatel legger hun litt krem på langefingeren sin. Hun kommer nærme, virker ikke påtrengende fordi hun ikke ser meg inn i øynene. Forsiktig gnir hun inn kremen under det ene øye mitt. You have to take care of the skin around the eyes, sier hun. Hun kommer med et speil og ber meg sammenligne under begge øynene. Det er virkelig sant. Jeg ser i speilet at det er mye glattere under det venstre øye. Etterpå gnir hun forsiktig salve under det høyre øye også. So that both eyes look the same.
Hun viser meg ansiktsmasker, dag og nattkrem, krem og peeling til hele kroppen. Jeg føler det er å bryte atmosfæren ved å spørre om prisen, men jeg gjør det likevel. Hun sier jeg skal få rabatt og en flakong med dagkrem gratis. Jeg mister oversikten av hva hun putter i den lille gullforgylte papirposen med hyssinghåndtak. Jeg nikker hele tiden. Jeg blir urolig. Jeg vet jeg ikke har mye penger igjen, men tenker at kredittkortet nok vil redde meg. Hun vil gi meg litt rabatt fordi jeg skal ha så mye. Det blir til sammen tre tusen kroner. Tilsynelatende uberørt tar jeg opp Masterkardet som jeg har blitt påtvunget av banken. Det var noe sånt som at jeg måtte ha kredittkort for å slippe gebyrer. Jeg valgte fornuftig nok en kredittgrense på 10 000 kroner. Hun tok frem kortautomaten, men den ville ikke akseptere kortet mitt. Sorry, sier jeg og føler meg oppriktig trist. Hun sier det er en minibank rett rundt hjørnet. Jeg løfter opp Cubusposen for å gå. Hun sier jeg ikke trenger å ta med meg posen. Hun er vennlig og sier hun skal ta vare på den bak disken. Det er umulig å få ut noen penger av minibanken.
I'll be back tomorrow, sier jeg. I just want to get the money transferred from another account. Hun ser på klokken sin. Jeg er flau og smiler unnskyldende. Hun sier: I put the bag with your creams behind the disk. Jeg tror jeg føler meg oppriktig lei meg da jeg sier: Maybe I will come tomorrow. Just maybe.
