Jeg tar en bok, finner noen setninger og så skriver jeg

Hun kjøper blomsterfrø, og på veien hjem tenker hun at alt er som før. Hun snur seg rundt for å se om noen er innenfor hørevidde. Hun sier det høyt: Alt er som før. Det er nesten helt stille når hun kommer hjem. Hun hører tikkinga fra tre veggklokker - en haltende lyd. Når hun først legger merke til det blir det veldig påtrengende. Lyden tar alt for stor plass i hodet hennes. Dataen bruser og gjør luften tåkete, hun hører naboen spyle doen, og eplene lukter sterkt. Sånn har det alltid vært. Epler lukter sterkt når de begynner å bli gamle. Tre gule epler på et svart støvete fat. Det er bare jeg som ikke har lagt merke til det før, tenker hun. I morgen skal jeg vanne plantene og så frøene jeg kjøpte. Det står utførlig forklart på pakken hvordan man skal gjøre det. Det er ikke så vanskelig. Jeg vil bli en sånn som har godt lag med alt som gror, tenker hun. Jeg vil at folk skal si om meg at jeg har grønne fingre, tenker hun. Hun har ikke snakket med noen på tre dager. Hun vil ha masse blomster i stua. Det klarer jeg helt sikkert bare jeg bestemmer meg for det. For henne betyr det noe hva folk sier om henne. Hun tenker mye på det. Hun maner fram hva folk sier om henne.
- Du vet Jenny.
- Hvem?
- Jenny – hun som er så glad i blomster.
Fyrstikken freser og hun tenner et stearinlys som står på kjøkkenbordet. Det lukte kvalmt av svovel og stearin. Men fint å se inn i flammen. Hun sitter med hode i hendene og blåser svakt på flammen - akkurat sånn at den ikke slokker. Hun går bort til vinduet i vinduskarmen der det en rund kaffeflekk etter et krus. Vinduet dekket av pollen og utenfor holder en nabodame på med å lappe en sykkel. Ellers helt stille, bare en svak vind i bjørka. Jeg kan jo pakke å dra til farmor, tenker hun. Hun sier jeg kan komme når som helst. Uanmeldt. Jeg kan ta toget til henne etter at jeg har sådd frøene. Jeg kan spørre om naboen kan vanne dem, men da må jeg støvsuge først, tenker hun. Hun tenker at hun har masse å lære og at hun kanskje kan bli gartner.
Det ringer på døra. Hun sitter helt stille og pulsen slår hardt. Det ringer en gang til. Hun ser inn i flammen. Hun løfter hodet og ser inn i sentrum av klokka – der de to viserne møtes. Det ringer ikke flere ganger. Hun puster dypt et par ganger for å få kontroll over hjerteslagene. Det hjelper ikke. Kan ikke lydene stanse?