Det er sånn det er:

En middelaldrende dame i en spurvegrå posekjole så tynnslitt at det nesten har gått hull på baksiden. Hun setter seg utenfor cafe Tekehtopa denne sommerkvelden i juni. Hun går i svarte turnsko og over det en stripe av blek hud før tightsen begynner. Hun bærer en stor grønn sekk og en uhåndterlig halvåpen svart bag.
- Kommer de til bordene her?
En skjeggete mann svarer:
- ja.
Hun setter fra seg bag og sekk. Tar fram noen papirer hun skal lese og en blyant hun skal skrive med i den røde avtaleboken sin. Etter ca et kvarter pakker hun sammen alle papirene, legger det i bagen og tar på seg sekken. Går inn til bardisken. Der er ingen, men en kelner tilkjennegir at han har sett henne. Han bærer på et par tomme halvliterglass og et stykke unna spør han hva hun vil ha. Hun sier:
- Tar dere Mastercard?
- Ja.
- Da skal jeg ha en pils.
- X antall kroner.
Damen trykker ikke noe ekstra på totalbeløpet.
- Serverer dere ute?
- Ja
- Jeg satt der i ti minutter ute at noen kom
- Frøs du?
Hun prøver å møte blikket hans. Men han forsvinner.
Hun begynner rett og slett å grine uten å skjule det. En sms piper inn på telefonen hennes idet hun setter seg ut igjen. Da ser hun en grønnkledd ung kvinne løpe etter en annen ung kvinne med en stor hvit bærepose. Den grønne kvinnen innhenter posedamen; den grønnkledde dytter posedamen oppover fortauet. De skriker til hverandre og den grønnkledde dytter posedamen inn i Kiwibutikken. Damen i den spurvegrå kjolen leser sms-en som hun fikk for litt siden: ”Hva er prisen opp i nå”. Kelneren kommer ut igjen og går bort til et folksomt bord med unge livlige folk. Han smiler, ler og tar bilde av dem. Han er flittig og klapper sammen bord og stoler for kvelden. Damen har drukket opp halve halvliteren og skriver ned alt hun opplever på baksiden av noen printa tekster. Hun svarer på sms. ”Vet ikke, men det siste budet var 6,8”