lørdag, oktober 31, 2009

Kofferttekst skrevet natt til torsdag

- Verden blir ikke god før insektene slutter å lide, sier jeg.
- Du kan alltids komme til meg, sier farmor.
- Jeg gikk tur i skogen i dag og fuglene kvitrer så uhyggelig og det er redselsfullt å høre på dem. Det var en helt vanvittig kvitring.
- Det er du som har det fælt nå, sier farmor
- Det hjelper som regel å gå seg svett i motbakke, men så er det alle disse fuglelåtene som ikke er til å holde ut. En hund knurret mot meg og eieren sa den var snill. Han sa bare at han reagerte på personer som hadde sekk. Du husker hvor redd jeg var for hunder da jeg var liten?
- Ja, du gikk i en stor bue rundt naboterrieren og sa ikke fali…ikke fali…ikke fali
- Hvis jeg er redd hunder så er jeg noen. Da har jeg noe ved meg. Da er jeg ikke ingenting. Da er jeg en som er redd hunder.
- Ikke tenk så mye akkurat nå. Sover du for tiden? Alle er noe, men nå er du i ferd med å miste grepet igjen. Men hva har du tenkt å gjøre nå, da?
- Du må ikke bli bekymret. Jeg skal ikke finne på noe galt, men jeg kan ikke dra til deg. Jeg må møte opp på et arbeidssøkerkurs.
"Du lyver" skriver jeg med en rød penn på en gul postitlapp.
- Må du det?
- Ja hvis ikke mister jeg atføringspengene. Men det går bra. Jeg skal ta sovemedisin, og det kommer til å gå bra bare jeg får sove.
- Ja, det bruker å hjelpe, sier farmor.
- Jeg er roligere nå, sier jeg. Jeg er veldig mye roligere. Jeg tar sovemedisinen annenhver natt nå. Det er visst ikke avhengighetsskapende, men jeg drømmer så fælt og får så vond smak i munnen.

Farmor sier hun har satt inn over ti tusen kroner som vanlig. Hun sier hun har råd til det og vil gjerne at jeg skal kjøpe en koffert. Ti tusen kroner hver bursdag i mange år. Jeg sier hun ikke skal bekymre seg. Jeg sier det så mange ganger at hun begynner å tvile. Hun sier jeg må love å ta telefonen når hun ringer. Jeg lover det og jeg lover å legge meg og jeg lover å kjøpe en koffert og mat for bursdagspengene. Jeg har alltid med meg en oransje sliten Kodakbag og flere bæreposer når jeg kommer til henne. Hun ler alltid når hun ser meg og pikkpakket mitt komme ut av toget. Jeg har alltid likt å få farmor til å le, så jeg overdriver alltid kaoset når jeg pakker. I kjøleskapet er det bare et par lettøl, noen smakløse gulerøtter av første klasse, epleeddik, ferdigrevet Jarlsbergost og et longlive rugbrød.

- Jeg har søkt jobb som nattevakt på et hjem for narkomane
- Er det så lurt da?
Jeg irriterer meg over at hun ikke blir glad, jeg kunne jo ha funnet på noe annet å si. Jeg sa det jo bare for å glede henne, bare for å ha noe nytt å melde.
- Jeg skal kjøpe koffert sier jeg. En som kan trille. Jeg vil ha en lekker i metallik, sier jeg.
Men jeg tenker at jeg først må jeg betale tilbake det jeg skylder til Inge. Jeg tar ikke pengene som en selvfølge men jeg regner etter hvert med dem. Det var derfor jeg kunne låne penger av Inge. Jeg har tenkt å gi tilbake med en gang. Jeg skyller han seks tusen. Han er ikke typen som bruker mye penger og han ser ikke sånn ut heller. Han er skikkelig syltynn, så tynn at jeg ikke vil ligge med han, selv om vet jeg har sjans. Jeg synes det er ubehagelig å være sammen med han for jeg føler meg så klumpete. Han abonnerer på sms fra Dressmann og får alltid vite om tilbud før det blir annonsert i avisen. Men jeg ringer han ofte og han har nesten alltid tid. Han bor alene sammen med katten sin. Det var restskatten han lånte meg penger til. Han hadde jo fått igjen på skatten. Tretten tusen, og det var han som foreslo å låne meg penger. Farmor vil alltid vite hva jeg har brukt pengene til og jeg synes jeg i alle fall må kjøpe en av de tingene hun foreslår.

Jeg våkner ut på formiddagen. Det er en gul rand nederst i doskåla og siden det er tomt for dopapir bruker jeg kaffefilter. Jeg legger meg igjen under den varme dyna og skrur på klokkeradioen. Det går greit å høre på et vitenskapsprogram om høstens virkelig store meteorittbegivenhet, om forskere som er opptatt av en helt annen type forurensning, en hittil undervurdert klimatrussel, nemlig sot og at flerspråklige er smartere enn oss andre, Jeg skrur på lyset. Det går helt fint. Lenge siden jeg har klart å høre på radio. Deilig å kjenne på den roen rett etter at man har våkna. Jeg ringer kontofonen. Pengene fra farmor har kommet inn på kontoen. Jeg sender en sms til farmor, sier at jeg har det bedre og at jeg skal kjøpe koffert i dag.

I veske og koffertavdelingen på nærsenteret henger det stor gule plakater med 30 & 50 % ned fra taket. Jeg ser hauger med kofferter. De er i alle farger fra mer nøytrale til selvlysende rosa og irrgrønne; til og med leopardmønstret i hardplast. På et stativ henger noen solbriller og over dem et speil som er skrånet ned. Jeg ser meg selv og tørker bort maskaraen under øynene. Brillene er ikke dyre, men veldig fine. Jeg vil gi et par til Inge som ekstra gave fordi jeg har fått låne penger av han. Jeg tar et par Ray Ban etterligninger og putter dem i kåpelomma. Det kan umulig være alarm på dem. Det er greit, tenker jeg. Jeg skal kjøpe koffert her. Jeg har ikke stjålet siden jeg var ganske liten tenker jeg. Det startet med misjonsbøssa til de som bodde nederst i oppgangen. Datteren til presten og jeg hadde tatt en hundrelapp og kjøpt godteri, men klarte ikke å bruke opp alt og derfor gravde vi resten ned i sanda under huska på lekeplassen. Jeg husker hvor kvalm jeg ble av høy fart i huska og lukten fra det store gummihjulet.

En dame kommer mot meg og jeg sier jeg skal ha en koffert. En skikkelig kvalitetskuffert, sier jeg. Hun går bort mot solbrillestativet og teller. Jeg tar raskt opp brillene av lomma og legger dem på disken. Jeg skal ha disse også sier jeg.
- Skal du ha to eller fire hjul? Spør hun
- To får vel holde sier jeg
- Men det er mye bedre med fire sier hun. Hun drar ut et håndtak og demonstrerer hvor lett det er å gå med en koffert med fire hjul.
- Det er sikkert lurt for jeg skal ha masse bøker i den. Er det god kvalitet?
- Ja, men denne er ikke på salg.
- Det gjør ingenting. Det viktigste er at den er solid.
Ved disken står en sjokkselger med adresselapper som hun anbefaler meg å kjøpe. Jeg kjøper også en oppblåsbar nakkestøtte, en bitte liten sammenleggbar paraply, rem til å ha rundt kofferten og en praktisk lommetaske.
Hun slår inn alt, også solbrillene til 69 kroner. Hun sier det er 10 års garanti på kofferten og at hun kan legge kvitteringen sammen med garantikortet i en sidelomme i kofferten. Det blir over tre tusen kroner. Jeg sier jeg må ha en kvittering til firmaet mitt også. Det føles lett og naturlig å si det. Hun skriver ut en kopikvittering. Hun legger den og alle de andre tingen i kofferten og jeg triller ut på brosteinen.

3 kommentarer:

NA sa...

Nydelig, morsom og litt skremmende alvorlig på en gang. Likte veldig godt koffertteksten. "Det går greit å høre på et vitenskapsprogram" ... det går greit, og i "En hund knurret mot meg og eieren sa den var snill" er det så bra med "og", litt som J.E.Volds "Det er håpløst OG vi gir oss ikke". Klem. Nils A Raknerud

Oddvar Munro-Jenssen sa...

Den avhengigheten som vi alle har til våre nærmeste. Avhengighet betyr også at en føler seg forpliktet til å oppfylle andre sine ønsker (kjøpe koffert) selv om de selv kanskje har andre bvehov som må dekkes.

Jorunn Solli sa...

Det er innmari morsomt at folk vil lese om denne dama mi. Hun slipper ikke taket i meg før jeg får skrevet mer om henne…kanskje får jeg skrevet bok om henne etter hvert? Jeg har jo kontor, Mac og tid…men mangler arbeidsdisiplin.
Takk for god lesning Raknerud og Oddvar.