Min gode venninne Heidi W. Goksøyr skal være med på en utstilling i Rådhusgalleriet.

Heidis webside

En gammel tekst om en X

Vi ville ikke hjem enda. Berusede gikk vi gatelangs, tre venninner. Det var en mørk sensommernatt, varmt. Vi gikk inn på en nattåpen bar, satte oss ved siden av hverandre på høye stoler ved bardisken foran vinduet. Rundt spotlightene over oss hadde det samlet seg en mengde ulike innsekter. Vi bestilte hver vår drink. Isbitene klirret i de høye glassene på brettet til servitøren. Vi snakket lite, sugde inn alkoholen gjennom sorte sugerør. På ruten var det limt grå bokstaver i en bue. På motsatt side av gågaten var det et opplyst butikkvindu med glitrende stoffer i ulike kulører. Vi så folk passere under det varme lyset fra gatelyktene. Da så jeg en jeg mann jeg gjenkjente.
Jeg styrtet ut av den halvåpne glassdøren og tok ham i armen. ”Kjenner du meg igjen?” sa jeg. Han så litt forundret ut. ”Fra konfirmasjonsleieren,” sa jeg. ”Husker du at de unge lederne hadde lukket øynene og bedt for at det skulle bli et kjærestepar av oss, etter at vi hadde sittet rundt bålet og sunget?” Vi hadde sittet på svaberget om natten og han hadde spilt trekkspill og han hadde sagt han ville tegne meg i profil til høsten. Da vi gikk hver til vårt tidlig om morgenen hadde vi kysset hverandre.
Presten hadde sett oss fra hovedhuset. Vi visste det var ulovlig å være ute på denne tiden av døgnet. Ved frokosten holdt han en skjennepreken. Jeg skulle akkurat til å forsyne meg av sjokoladepålegget, da han med skuffelse i stemmen sa, ”og dere som ikke engang tilhører menigheten.”
Nå stod jeg foran den gutten som hadde kysset meg sommeren før jeg ble konfirmert. Han hadde han på seg en stor kittel av naturstrie – som en renessansekunstner, tenkte jeg. Leende spurte jeg om han kunne tenke seg å være min eks. kjæreste. Han sa ja, men jeg er ikke sikker på at han husket denne sommeruken på Hvaler. ”Vi ses,” sa jeg. ”Selvfølgelig,” sa han. Jeg vinket med begge hender og gikk tilbake til mine venninner. Jeg sa, ”jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde hatt mange menn.”

Julefortelling fra skikkelig gamle dager (fra den gang jeg skreiv riksmål)

Telefonen ringte sent på kvelden. Det var Sigurd; han sa han frøs. Mamma sa til pappa at nå var det på tide jeg fikk se baksiden av medaljen. Hun ville jeg skulle være med henne å få Sigurd inn på avrusningen. Det var kaldt ute. Pappa var ikke veldig begeistret for mammas uteliggere, så vi kunne ikke ta ham med hjem.
Vi fant Sigurd sittende på gulvet inne i en rød telefonkiosk på den andre siden av byen, det grå telefonrøret svingte sakte frem og tilbake ved siden av ham. Vi åpent døren og han løftet hodet; jeg så den mørke huden som lignet størknet leire. Rynkene var markerte, og han hadde to dype søkk under kinnbena. Skjegget var rødt, og håret hang langt og bølgete ned på skuldrene. Som en høvding, tenkte jeg. Mamma sa han ikke var som andre uteliggere, han skrev dikt! blant annet om Pallach som hadde tent på seg selv i Tsjekkoslovakia elleve år tideligere. Sigurd sa han følte seg dårlig fordi han den siste tiden hadde drukket mye rødsprit silt gjennom loff. Han ville gjerne sove i en seng. Vi kjørte ned til sentrum der avrusningen lå omringet av et høyt nettinggjerde. Mamma trykket på ringeklokken ved siden av porten. To unge menn kom ut av det rødbrune brakkelignende huset. De gransket Sigurd og sa han var for edru, og at de derfor ikke kunne slippe ham inn. Sigurd begynte å sjangle og snøvle. De lo på den andre siden av gitteret. Etter at de hadde gått, sa jeg at Sigurd jo var så tynn at han sikkert kunne snike seg inn gjennom sprinklene i jernporten.
Mamma hadde vært forutseende nok til å ta med en flaske vodka. Vi gikk noen kvartaler bortover, til en rivningstomt, slik at han kunne drikke seg full. På denne måten slapp Sigurd å sove under åpen himmel denne bitte lille julaften nitten sytti ni.

Skrivelysten og over 60 år?

Sjekk Tekstuniverset

Foto: Jorunn Solli

Drikk fair Cola (hvis du absolutt skal drikke cola ;-)

Foto: Tante Jorunn Solli

Rettferdige varer fås kjøpt hos Friends Fair Trade i Storgata 36 i Oslo.
De trenger også frivillige i mange funksjoner: Stå i butikken, delta/bidra på arrangementer, reklamere, vedlikeholde/designe websiden, dekoratør, reklamere, fotografere etc. etc. : ta kontakt med trevelige: per.persson(A)optonet.no

Idealisten

Jeg er innom Cubus og for å kjøpe en svart genser fordi den turkise genseren fra i går hadde rødvinsflekker foran på brystet. Så ut som det var kommet blod fra puppene. Bryster har fått en overdrevet betydning i vårt samfunn, tenker jeg. Da jeg hadde kommet bort til kassen på Cubus sa damen i burka at genseren kostet 99,-, men hvis jeg kjøpte en til kostet det bare 149,- Jeg sa jeg ville bare ha en genser. Jeg vil jo egentlig ikke kjøpe noen annet en fair trade og økologisk bomullsklær. Men dette var et nødstilfelle. Jeg skulle til min første akupunkturtime og jeg måtte gi inntrykk av ikke å være forfylla. Jeg hadde ikke vært hjemom, men vært på nattklubb til klokken sju om morgenen og lagt meg på den pepitarutete sofaen på kontoret og sovet til ti. Jeg var i ok form da jeg våknet og dro på Kiwi og handlet Solo, biola med blåbær, knekkebrød og epler. Vanligvis drikker jeg ikke solo fordi en diabetiker en gang hadde fortalt meg at det var 14 sukkerbiter i en flaske. Men jeg drikker i alle fall ikke noe fra Coca cola company som tar vannet fra fattige indere til fabrikken sin. Jeg skifter til genseren inne i prøverommet og går ned Kongensgaten mens jeg kjenner fylleangsten tilta. Jeg finner ut at hun holder til bak en grønn dør. På døra det henger en plakat om at det holdes kurs i ”Art of living” i de samme lokalen. Genseren er tynn og jeg fryser og svetter. Jeg ser over til Samtidskunstmuseet. På den ene siden av meg ligger Ram Galleri, og på den andre siden; Design & spa-hotellet Grims Grenka.