Die Legende von Paul und Paula

Den 29. november kl. 19.00 skal jeg vise filmen Die Legende von Paul und Paula og en kortfilm fra DDR. Vi skal snakke om filmene og ha sosialt samvær.

Sted: Pop up Gallery, Solli plass (Henrik Ibsens 60, under ARK)

Det er Cosmic Wind som er initiativtaker og arrangør

Die Legende von Paul und Paul er etter min mening en helt vidunderlig film. Jeg så den på Freiluftkino am Friedrichshain i Berlin i sommer. Den er laget i 1973 og er annerledes enn man tenker seg stereotypen av en DDR film. Jeg kjøpte også en dvd med kortfilmer da jeg var i Berlin og jeg håper å finne en skikkelig alvorstungtung, depressiv og dyster film som kan stå i kontrast til Paul og Paula fargerike univers (om enn sørgelige).

Nov 29, 19h00: FilmFancy - 2 films from DDR presented by Jorunn Solli

one of the films is the legendary Die Legende von Paul und Paul

Intro, discussion and socia

l fun. At pop up Gallery, Solli plass (Henrik Ibsens 60, under ARK)

Ps. Jeg har rota bort DDR kortfilmene, men så traff jeg Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen i går og fikk låne hans siste novellefilm ”Polmark i Tana”. Den blir vist som forfilm. Jorunn gleder seg ;-)

Pps: Lars himself kommer også ;-)

I natt drømte jeg

at jeg skulle redde et skip hvor motoren og roret hadde blitt ødelagt og hvor skipper med besetning hadde flyktet i de alt for få livbåtene. Skipet vaiet med bølgene uten mål og retning. Jeg fant fram til: egg, ost og brød på dørken. Siden det bare var jeg som visste om at skipper og mannskap hadde flyktet fra skipet så jeg det som mitt ansvar og opplyse passasjerene. I et lite kontor med mahognibord og mange ledninger inn i små plugger, som et sentralbord fra 50 tallet, fant jeg en mikrofon jeg kunne gi beskjeder fra. Jeg sa blant annet at det ikke var noe å bli urolig for, at de måtte stole på meg, at jeg skulle redde dem. Sammen med en del passasjerer gikk jeg på dekk for å se etter land mens det store skipet var overlatt til havets krefter. Når vi innimellom så land, veivet vi med armene og prøvde å ta tak i trekronene. Av en eller annen grunn kom jeg meg på land, men jeg var besatt på tanken på å redde skipet. På en Shellstasjon på den øya jeg var havnet, så jeg en tysk bobil som jeg spurte om å låne. Ekteparet sa det var greit. Jeg kjørte langs villaveier til jeg kom til et islagt hav der jeg så skipet ligge fastfrosset i det fjerne. Jeg var lettet da jeg endelig kom fram til skipet for å redde de forliste, men til min overraskelse så hadde de funnet seg vel til rette og ville ikke dra fra skipet. De hadde klart å etablere et velfungerende samfunn der. Dattera mi bodde der også. Alle var kledd i hvitt og virket veldig harmoniske. Lett overbærende ignorerte de meg og min geskjeftighet. Ja, ja husker jeg at jeg tenkte da jeg våkna, de vil tydeligvis seile sin egen sjø.