Fordeler og ulemper med å gjøre dumme ting

Man kan kanskje lære noe
Man risikerer å få mange uvenner, bli utstøtt eller skilt
Man risikerer å få mange uvenner
Man kan bli klokere
Man kan pådra seg kronisk skamfølelse
Man får noe å skrive bok eller sang om
Man kan risikere å leve med en uhelbredlig sorg
Man kan gråte på seg hovene øyne og råd nese
Man må utføre samfunnstjenesete eller komme i fengsel
Man kan bli mindre fordømmende og fordomsfull
Man kan bli satt i gapestokk eller bli hengt ut i tabloidpressen
Man kan få mye skjenn, kjeft eller juling
Man blir flink til å be om unnskyldning
Med tiden kan det bli noen gode historier folk kan le av
Man kan bli ensom…

Kom gjerne med flere forslag til lista mi ☺

Strupesangkonsert på Mir 14. Mai

(Bildet er tatt med mobilkamera)

Brit Kobberstad som inviterte meg til Stupesang og holdt først et veldig fint foredrag med gode bilder fra sin reise i Tuva grensen mot Mongolia. Hovedstaden heter Kyzyl der de fire kvinnelige strupesangerne kommer fra. De er her i regi av Riksscenen.
Jeg fikk hørte den egnenartede sangen en stund før jeg måtte gå. Det var stapp fullt på Mir…folk stod utenfor å lyttet til den fine sangen ;-)
Håper jeg får kjøpt cd-en av Brit.
Bloggeren duogmeg var der også :-)

Jeg er ute og søker tjenester

Noen som vil henge opp plakater for 60 + kurset. Send meg en e-post med navn og adresse, så sender jeg en konvolutt med plakater. Man kan også komme på kontorbesøk:-)
De som melder seg, er med i trekningen av en bokpremie ☺
Det er nemlig innmari dyrt å annonsere i avis og tidsskrifter.

Babyfotograf ledig for oppdrag ;-)

Foto: Jorunn Solli

Jeg tar en bok, finner noen setninger og så skriver jeg

Hun kjøper blomsterfrø, og på veien hjem tenker hun at alt er som før. Hun snur seg rundt for å se om noen er innenfor hørevidde. Hun sier det høyt: Alt er som før. Det er nesten helt stille når hun kommer hjem. Hun hører tikkinga fra tre veggklokker - en haltende lyd. Når hun først legger merke til det blir det veldig påtrengende. Lyden tar alt for stor plass i hodet hennes. Dataen bruser og gjør luften tåkete, hun hører naboen spyle doen, og eplene lukter sterkt. Sånn har det alltid vært. Epler lukter sterkt når de begynner å bli gamle. Tre gule epler på et svart støvete fat. Det er bare jeg som ikke har lagt merke til det før, tenker hun. I morgen skal jeg vanne plantene og så frøene jeg kjøpte. Det står utførlig forklart på pakken hvordan man skal gjøre det. Det er ikke så vanskelig. Jeg vil bli en sånn som har godt lag med alt som gror, tenker hun. Jeg vil at folk skal si om meg at jeg har grønne fingre, tenker hun. Hun har ikke snakket med noen på tre dager. Hun vil ha masse blomster i stua. Det klarer jeg helt sikkert bare jeg bestemmer meg for det. For henne betyr det noe hva folk sier om henne. Hun tenker mye på det. Hun maner fram hva folk sier om henne.
- Du vet Jenny.
- Hvem?
- Jenny – hun som er så glad i blomster.
Fyrstikken freser og hun tenner et stearinlys som står på kjøkkenbordet. Det lukte kvalmt av svovel og stearin. Men fint å se inn i flammen. Hun sitter med hode i hendene og blåser svakt på flammen - akkurat sånn at den ikke slokker. Hun går bort til vinduet i vinduskarmen der det en rund kaffeflekk etter et krus. Vinduet dekket av pollen og utenfor holder en nabodame på med å lappe en sykkel. Ellers helt stille, bare en svak vind i bjørka. Jeg kan jo pakke å dra til farmor, tenker hun. Hun sier jeg kan komme når som helst. Uanmeldt. Jeg kan ta toget til henne etter at jeg har sådd frøene. Jeg kan spørre om naboen kan vanne dem, men da må jeg støvsuge først, tenker hun. Hun tenker at hun har masse å lære og at hun kanskje kan bli gartner.
Det ringer på døra. Hun sitter helt stille og pulsen slår hardt. Det ringer en gang til. Hun ser inn i flammen. Hun løfter hodet og ser inn i sentrum av klokka – der de to viserne møtes. Det ringer ikke flere ganger. Hun puster dypt et par ganger for å få kontroll over hjerteslagene. Det hjelper ikke. Kan ikke lydene stanse?

Fjeldfuglen

En forestilling det er vanskelig å beskrive…når jeg ikke kjenner til filosofien bak Grusomhetens teater. Men jeg prøver meg likevel:
Forestillingen var som en egen verden av sansninger: Musikk, ord, bilder og kostymene. En slags travesti over det urnorske. Det var humoristisk på en alvorlig måte. Det var rart på en gjenkjennende måte. Det var vakkert på en uhyggelig måte. Til tider stoppen den narrative fortellingen og hang seg opp på et slags vis. Men skuespillerne var konstant tilstedeværende med bevegelser, tale og mimikk. Det var en slags nødvendighet i historien til tross for at det er lett å bruke ordet absurd om denne typen forestillinger.
Jeg skulle ønske jeg hadde en helt annen ro i møte med Fjeldfuglen. Skulle ønske jeg på en roligere var i stand til å ta innover meg denne verden… men jeg var for speeda i hodet til å absorbere alt det som foregikk på scenen. For mange utenomtanker avbrøt og forstyrra meg. Publikum burde kanskje ta noen mediterende pusteøvelser før vi ser stykket, sånn at vi virkelig kan bli henrykket…revet ut av vår vanlige sinnstilstand.
Dette var siste forestilling, og det var stappa fult, og synd et ikke er flere forestillinger for jeg skulle gjerne sett det en gang til. Jeg skulle gjerne tatt innover meg denne forestillinga på samme måte som man mottar en drøm.





Bildene er tatt før og etter forestillingen

En debatt som begynte på Facebook ;-)

Dette bildet var utganspunkt for debatten:

Svar som var for langt til å legge på kommentarplass på facebook :-):

Herre Gud og andre mannfolk. Man kan virkelig ikke påstå at andre ikke eier estetisk sans (jeg har kjøpt en bok om hersketeknikker og jeg vurderer nå å lese den) Dette bildet er vakkert på samme måte som en muskuløs elg i solnedgang, marshmallows, Sven Ingvars Lyrics, Sputnik, sagaen om isfolket. Alt dette er sikkert greit, men man spyr når man får det i for store doser. Vi har tydeligvis ulik oppfatninga av hva som er et blinkskudd. Det er også helt greit, men jeg (som har svennebrev i fotografering… i den grad det er relevant) vil definere dette begrepet annerledes. Blinkskudd, er for meg, det samme som øyeblikksbilder. Men her er vi saklig uenig. Fair ☺ Problemet er at vi drukner i den type stereotype framstilling av kvinner. For orden skyld… jeg er IKKE motstander av vakre unge kvinner. Puh… Mange av mine venninner er ufattelig nydelige. Men skjønnheten er mangfoldig… og jeg begynner få dosen av porno light. Takke med til straighte rå pornobilder (men synd det er alt for mange utnyttede kvinner og menn i den kyniske industrien). Dette bildet er Kitsch på avansert nivå. Hvis jeg skulle trekke det enda lengre… så er det et utrykk for forakt for kvinnen. Tenk om unge kvinner i dag kunne bruke all sin skjønne kvinnekraft på noe annet enn å nappe, barbere, løpe på tredemølle, silikon, legge seg under kniven, spa, shoppe, få nevrotiske spiseforstyrrelse, sole seg i sånne gravkammer… hva heter det nå igjen....Jo solarium.
Jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg er super guttegæren synes det er så mange fantastiske og skjønne menn: Skallede, fregnete, overvektige, kvisete, småtissete, klønete, tynne, skjeløyde, hjulbeinte, triste, gøyale og sjenerte menn. Det er det som gir dem karakter og sjarm. Men hvis dette er drømmedama? Så vil man alltid bli skuffet. Du sier kanskje at det ikke er p.g.a. dama at dette bilde er vakkert, men det er komposisjon, lys, gårtoner etc. Hva ville du synes hvis det satt ei dundre på over 100 kg der å badet i ei absurd lite trebadekar? En med samme lissom fryktsomme og utfordrende blikket samt en helt forunderlig måte å vaske seg på? Helt i orden å like vakre damer, men dette er Ikke, etter mine preferanser, et godt bilde! Jeg er vant til at kvinners intensjoner blir mistenkeliggjort når man reagere på denne type bilder. Men heldigvis er jeg over min estetiske glansperiode (og det er jommen en lettelse) og jeg argumenterer for dem som kommer etter meg. Det jeg ofte lurer på er: Hva er bygger denne ideen om kvinner på? Er det Platons ideverden om den perfekte sirkel…som ikke finnes her blant oss jordboere? Hvorfor er det noen! menn som ikke liker oss kvinner når vi er når vi er på det mest menneskelige?

Spionbilde fra Mono 29. april 2009

Her noterer Oda for bloggen Bharfot. Jeg hadde håpet hun ville blogget sin syn på debutantene. Jeg hadde nokså bestemte meninger, så da burde jeg kanskje gjøre det sjæl. Anbefaler uansett alle å følge med på bloggen til Bharfot.